Eg har hatt ei fantastisk uka. Vi har hatt Litteratursymposium i Odda, og det har vært full rulle med jobbing, spel og morro fra morning til natt. Vanvittig skøy, og travelt. Og då glømme jo eg mat. Det har blitt for lite, for uregelmessig og feil type kost. Og alt for lite søvn. Så då gikk eg på en liten smell torsdagen, og på en kjempesmell i går.
Har sagt det før her på bloggen, at når eg ikkje fikser dette med matinntaket, då blir eg heilt nulla ut. Så i går var det en utrulig tung dag, der alt var svart og trist. Utpå ettermiddagen lysna det, takka væra familietreff og bursdagsfeiring i Skare. Tid med familien min virke alltid, og er noe av det kjæraste eg har. Så då blei det en bedre dag etterhvert.
Et par dagar til med vetig og nok mat no, så e eg der igjen. I godform.
Ellers fortsette no detta håret mitt å detta av. Eg røyte fremdeles lika mye. Så i dag, sånn passelig fed up av alt, bestemte eg meg for å gjøra noe heilt vilt. Eg reiste til frisøren og klipte meg kort. Skikkelig kort. Har ikkje vært så kort i nakken siden eg var 1 år gammal. Heilt sant.
Eg fant ut i dag at det ikkje er vits i å klamra seg til det gamla meir. Det var slitt, flisete og dødt. Eg fortjener bedre. Det e skummelt og skremmande, men av og til må en bare ta en sjans og hoppa i det. Og takka væra fantastiske Jannicke på Odda Hårstudio, som hjalp meg å tørra, så har eg no kort hår. Og jaggu meg blei det ganske fint, også. Og mye sunnare - akkurat som mitt nya liv. Vekk med det gamla, inn med det nya. Bring it on!
Jepp! Eg har vært i London i 5 dagar i høstferien:-) For første gang, må eg legga til. Og det var utrulig bra. I tillegg til at det er en fantastisk fin by, at det er så utrulig mye å se og oppleva, atmosfæren, menneskene, at Leander har hatt sin ultimate drømmeferie og mye, mye meir - fikk eg oppleva et par kjekke ting i forhold til mitt nye liv:
1. Eg er ikkje redd for å fly.
Eg har egentlig hatt litt flyskrekk. Ikkje vært høg i hatten, kan en vel kalla det, når eg har vært ute å flaksa. Eg studerte et par år i Nord-Norge, nærmare bestemt i Narvik, sammen med ei god venninna fra distriktet heromkring. Ho var veldig redd for å fly. Og no veit eg ikkje om du har landa med et lite fly på Evenes i stiv kuling (eller mild bris som de kaller det der oppe), men det førte jaffal til at eg óg blei redd for å fly. Og det endte opp med at vi tok toget når vi skulle sørover til Odda. Åjada. Buss fra Narvik til Fauske, og tog fra Fauske til Voss der vi gjerne blei plukka opp av en bil. Det tok si tid, kan du si. Mye av feriane våre blei spist opp av disse togturane. Sjøl om vi hadde det jysla kjekt på veien:-) Så då utvikla eg en meir enn sunn skepsis til fly. Men eg har fortsatt å fly når eg var nødd. Av og til må en jo bare. Men de siste årene har dette vært et mareritt. Det er ikkje så behagelig å fly når en ikkje er så petit av seg, kan du si. Derfor var det en herlig opplevelse å fly no - eg bare sklei nedi setet, føltes ikkje trangt på noe vis, selen smatt rundt meg, og eg følte ikkje at eg klenga meg innpå nabosetet.
Okai, det er pinlig, ikkje noe en snakker lett om, men sånne problemstillingar møter en når en er svær og skal ut og fyka. Grusomt. No når eg er litt mindre, gikk det så veeeeldig mye bedre. Og eg var ikkje redd i heila tatt. Er sikker på at det er en sammenheng her en plass.....
2. Eg for som en gaselle over heile London
Okai, det er en smule sarkastisk, men jammen gikk vi mye. Det må en i London hvis en skal se seg litt rundt. Sånn er det bare. Sjøl om en bruker Undergrunnen, så er det snakk om MYE gåing. Eg trur vi gikk fleire mil hver dag. Heilt seriøst. Og det hadde eg aldri klart før eg opererte. Hadde ikkje hatt sjans. No var det ingen problem. Eg hadde litt gangsperr i leggane om kveldane, men var fit for fight neste morning:-) Skal nevnas at eg brukte joggesko heile tida, det er et must i London, fant eg ut:-)
3. Eg har kjøpt meg kjole.
Selvfølgelig. Med petticoat og greier. Har alltid ønske meg en sånn, men e noe usikker på om eg tør å gå med den offentlig. Det er jaffal veldig kjekt å støvsuga med den på, det har eg testa sammen med The Chrystals:-)
Sist veka utfordra eg meg sjøl. Skikkelig. Eg holdt et innlegg for 150 stykk på en konferanse. Eg kvidde meg til detta i vekevis, og sov knapt natta før eg skulle i ilden. Eg var med andre ord en smule nervøs. Men eg hadde bestemt meg for at dette skulle eg gjennomføra. Eg skulle ta sjansen, mista kontrollen et lite sekund og hiva meg i det.
Og det gikk jo strålande:-) Etter de tre første setningane var eg der. Eg hadde kontroll. Og det var så herlig etterpå! Eg vil gjøra meir av dette, kjenner eg. Altså ikkje nøyaktig det samma; men fortsetta å tørra ting eg egentlig ikkje tør. For det er en så vanvittig god følelse!
Søren Kierkegaard, han danske filosofen du veit, sa det så enkelt:
Å VÅGE
Å våge er å miste fotfestet for en stund
Å ikke våge er å miste seg selv
Så no er det slutt på å setta begrensninger og sperrer for meg sjøl - no skal eg ut og tørra ting. Jaffal noen ting, då:-)
Til slutt - sjekk denna utrulig herlige videoen av den svenske gruppo Säkert! - og gå ut og tør litt, du óg:-)
En kan ikkje velga foreldrene sine
når en inn i verden trår
Det har seg no eingang sånn
at en må ta det en får.
Vel, hadde eg kunna velgt
ville det vært lett.
Her e nemlig
den faren eg ville sett:
Han skulle vært pen
med ei nesa så rett -
mørk og flott
med et smilande tannsett
Han skulle vært blid og glad og go'
Og få meg til å føla at det var oss to
som sammen kunne fiksa alt som var gale
og snakka om alt som kjentes litt bale
Ein far som ville øsa av sin livserfaring sku' eg hatt
Ein som gjorde at eg sov trygt hver natt.
Ein med humor, latter og glimt
som blei sånn akkurat passelig sint. Som alltid etter stormen var lika bli'
og - uansett kor stor eg var -
kalte meg vetlajento si.
En far med ei trygg og god hånd ville eg sett,
som tok meg i mot og gjorde reisen min lett
som kanskje stod opp fordi om det var natt,
fordi eg fast uti fjorden satt.
(Det e og viktig at han skulle vær streng,
og gi meg inn når eg sotla med peng).
Eg ville hatt en far som ikkje var redd
som kunne stirra djevelen i kvitauga og ledd
for å beskytta alle som var han så kjær -
jammen en fin far eg lage til her!
Når verden er uforståelig skulle han vært min tolk,
og sørga for at eg oppførte meg som folk Eg skulle kunna fortella han -uansett kor gale- alt som var sant,
og han sku referera til en egen historie som var meir eller mindre relevant.
Han skulle også vist meg ka kjærlighet er,
og forguda mor mi og alltid vært ho nær.
Sammen skulle de utgjøra et fort av trygghet og varme,
som alltid beskytte når omverden larme
Okai, kom til saken!
ville pappa no ha sagt.
Og som du har skjønt
e jo heila løpet lagt.
For det ultimate svaret på
Ka er en god far?
Pappa var den beste -
akkurat sånn som han var.
Du e den finaste eg veit
(Flogene surra og myggen han beit.)
Eg e en smule irriterande for tida, kjenne eg. Eg e inne igjen i ei hengemyr vektmessig. Vekta står dønn i ro. Og som en kanskje veit fra tidligare, gjør det meg ikkje akkurat glad. Så då er eg litt muggen.
Og då er det jo bare å følga mine egne råd, og ta fram målebåndet. Og veit du ka? Det var lurt:-) For eg har tatt av hondraåfirakommafem cm. Ikkje på ein plass då, men spredd øve alt. Det e øve en meter, det. Ikkje verst. Og hondraåfirakommafem, det e jo nesten hondraåfem. Og hondraåfem, det e en knalltøff låt med Guy Forsyth. Og han kommer til Odda i helga, og skal spilla på Iris Scene AS. (la dåkke merke til den glitrande overgangen?)
Iallefall, eg skal på blueshelg i Odda. Det begynner såvidt i dag med Vorspiel. Eg skal selga billettar på freddan, og så skal eg ut på lørdan. Gleder meg masse - og håper at Guy spille hondraåfem. For då er det min sang. Må no klare å brenna vekk en halvcenti til innen lørdag, trur ikkje du og det?
Då er eg vel tilbake fra Haugesund, og første kontroll 3 måneder etter GBP-operasjonen. Eg har hatt en knakande fin dag, rett og slett!
Turen gikk som ei kula, eg og mammo koste oss, det var så kjekt å treffa igjen mine medopererte (e det et ord, tru?) og kontrollen var suveren. Eg oppfylte alle krav, alle verdiar i blodet var som de skulle - eg er frisk og fin og rett og slett litt fabulous:-)
Detta skiltet har eg desverre ikkje. Endå....
Hehe, nok sjølskryt no, men det var altså en skikkelig opptur å få bekrefta at en har greidd å følga opplegget som det er anbefalt. Og at kroppen responderer som den skal. Åja, no har eg gått ned 24,3 kilo. Komma tre, faktisk. Viktig å få med:-)
Vel, eg og mammo feira med litt shopping, og eg spanderte på meg en halvliter Pepsi Max og litt nips og tull. Og et skilt, selvfølgelig. Eg er hekta på skilt, og har ganske mange etterhvert. Her er et av mine favorittskilt, som tar mitt nye spisemønster på kornet:
I måro skal eg sørover. Det er tid for første kontroll etter Gastric Bypass operasjonen ved Haugesund sjukehus:-)
Eg skal møta fastande før 10, ta en haug med blodprøvar og så har eg time hos favorittkirurgen klokka 13.00. God tid mellom øktene til byshopping, med andre ord. Eg tar mamma min med som reisefølge, så får ho seg en bytur ho også:-)
Eg er så klart veldig spent på om alle prøvar vil væra tilfredsstillande. Sjøl om eg har kjent meg i god form, er det greit å få det bekrefta i blod - bokstavelig talt. Og så blir det veldig hyggelig å forhåpentligvis treffa igjen de eg opererte sammen med, og utveksla litt erfaringar med de. Vi har jo allerede gjort det på Facebook, men endå kjekkare å treffast face to face:-)
Ellers har eg vært sjuk noen dagar. Skikkelig sjuk. Starta med forkjølelse og halsavondt, og utvikla seg til reine influensa-greiene. Heilt utslått, og null matlyst. Og då veit eg jo ka som skjer; rett i kjellaren. Så det var noen tøffe dagar. Etter litt tvangsforing med proteindrikk, kom eg meg litt etter litt. Og no er formen tilbake der den skal væra. Men en viktig lærdom var det. Eg har ikkje noe å gå på lenger, og må bare tvangsforast når matlysten stopper opp. Heilt sprøtt at eg, eg faktisk, skal måtta tvingast til å eta, men sånn er det.
No er eg jaffal klar til en tur til Haugalandet i morra. Alle forberedelsar er gjort, uringlasset e plassert på dolokket, laffaen e fylt opp og Leander og Kathinka e planlagt ivaretatt av gode familiemedlemmer. Så då får eg bare ønska meg og mammo riktig god tur:-) Ha en fin kveld!
Så er det begynt. Det eg frykta og venta på, som eg visste kom - men håpte ikkje kom. Eg har begynt å mista hår. Å jada. Siste uko no har eg røyta skikkelig. Minst dobbelt så mye som vanlig. På søndag kuliminerte det heile seg med at eg avstod fra å børsta meg. Eg gikk rundt som et fuglaskremsel store delar av dagen, fordi eg nekta å greia håret.
Bare tull, selvfølgelig. Eg røyter uansett. Dette er veldig vanlig etter en Gastric Bypass, og kommer av at kroppen bruker de minimale næringsstoffene den får i seg på de mest vitale prosessane i kroppen. Og håret regnes ikkje som viktig i denna sammenheng. Så eg får nok bare følga kroppens eksempel, og akseptera at håret ikkje er så viktig akkurat no. Eg tåler litt tynnare hår en kortare periode, og det kommer jo igjen.
Etter iherdig research på nettet i går, og god hjelp fra andre GBP-opererte, har eg komt opp med en slagplan. Eg må øka protein-inntaket mitt. Eg skal begynne å ta zink. Eg skal massera hodebunnen iherdig. Og eg må se nærmare på en vitamin- og shampoo kur som skal hjelpa.
Og svikte alt anna, så får eg begynna å tupera. Eg gjorde det på 80-tallet; eg kan gjøra det igjen:-)
I dag har det vært en fantastisk dag! Det av to særskilte grunnar:
1. Eg har vært å shoppa klær! Det e jo alltid moro. Spesielt moro hos Henne Mote i Odda. De har mye lekkert, og innehavaren e både kjempekoselig og utrulig flink til å finna de rette plaggene til en. Det gjorde ho til meg i dag - og veit du ka? I dag har eg kjøpt buksa i normal størrelse! Det e et kjempegjennombrudd for meg, altså:-) I tillegg til mye anna kjekt påsegodt:-) Og ikkje nok med det. Eg har brøte en anna barriere i dag:
2. Eg har vært på badet med Leander! Altså "på badet" i Odda betyr i svømmehallen. Det er første gang eg har gått med sønn min i svømmehallen i Odda. Eg har bada med han andre steder, men aldri i Odda. Men no er det gjort. Det gikk som ei kula, då:-) Vi storkoste oss, og mens vi herja på i vatnet sir Leander til meg: Det er jammen lenge siden eg har hørt deg le så mye, mamma. Så vi er enig om at dette skal vi gjenta. Ofta.
I følge Wikipedia e lykke en dyp glede eller følelsen av dette.
Eg trenger å konkretisera det meir. For meg er det viktig å reflektera over ka som gjør meg glad, slik at eg kan henta detta fram når eg trenger det.
Akkurat no trenger eg det ikkje. Eg er i "the honeymoon-period" som det gjerne kalles, denne første tida (året) etter GBP-operasjonen. Se for deg at du går opp en bratt bakke med en 20 kilos sekk på ryggen. Så stopper du på en avsats og tar den av, strekker deg og ser nedover på den tilbakelagte distansen. Akkurat sånn føles det no. Herlig. Og lettande. Og så mye enklare å gå vidare.
Samtidig er det viktig for meg å forbereda meg på at andre tider vil komma. Tider der eg må jobba steinhardt for å klara å holda meg vekke fra tidligare laster, der disse ikkje skal brukas som trøst eller stimuli når livet byr på ulike utfordringar. Derfor blir eg litt sånn teoretisk i forhold til lykke. Eg må rett og slett ha noen strategiar på plass til når eg trenger de.
Altså har eg tenkt en del i det sista på ka det er som gjør meg glad (og som er kalorifritt), og som ikkje involverer andre enn meg sjøl. Om noen av disse lykkefaktorane alltid vil virka, er vel tvilsomt. Men eg har tru på å ha strategien klar for å væra mest mulig rusta. Okai. Dette er faktorar eg hittil har komt fram til, detta e lykke for meg:
1. Musikk
Å høra på musikk funker alltid. Ulik musikk etter ulik sinnsstemning, sjølsagt, men er eg ute etter lykke må det bli noe fengande. Eg er altetande når det gjelder musikk, så lenge det rocke - altså rokke med følelsane mine. Og det må spillast høgt. Og aller helst i
2. Bilen min.
Eg elske bilen min. Eg elske å kjøra bilen min. Og eg elsker å spilla høg musikk mens eg kjører bilen min. Ja, eg e klar over at det er skikkelig harry, at folk lurer på om eg er gått i barndommen igjen, at det er forkastelig at ei voksen dama kjøre rundt med musikken på bånn gass. Men eg er så gammal no, at veit du ka? Eg bryr meg ikkje. Det gjør meg så glad å kjøra laffaen min med musikken på fullt, at då får det heller våga seg om folk syns eg e rar.
3. Shopping
Detta har eg snakka om før. Shopping gjør meg veldig glad. Nesten skremmande, men det er fakta. Men la det væra sagt; det trenge ikkje å væra noen ekstravagante ting for at eg skal bli glad. Det kan væra en liten vase på bruktbutikken som passer perfekt til et skrin eg har heima, for eksempel. Et lite skilt, eller noen bokstavar som eg veit akkurat kor skal stå - sånt gjør meg glad.
4. En god tekst
Å lesa en god tekst gjør meg alltid veldig glad. Eg har alltid vært svært fascinert av det skrevne ord, og måten mennesker formidle ulike budskap på gjennom tekst. Det trenge ikkje væra høglitteratur altså, bare ord brukt på en måte som gir meg noe; det e lykke, det.
Naomi Shihab Nye
5. Film
Eg elske filmar. Eg har en ganske stor DVD-samling etterhvert, og ser veldig mye rart. Har også en forkjærlighet for gamle filmar, då av den amerikanske sorten. Så en film fungerer ofte når eg trenger en pick-me-up i hverdagen.
6. Piano
Okai, eg spilte piano når eg var ung. Og eg skal ikkje skryta på meg noe voldsomt talent, for det har eg ikkje. Men eg har no noen stykker eg kan, då. Og det gjør meg utrulig glad å setta meg ned ved pianoet og kjøra gjennom de. Alle 3. Jaffal begynnelsen på de, då:-)
7. Synga
Eg elske å synga. Heilt sant. Eg blir veldig glad av å synga. Åleina vel og merka. Det finst tusenvis av gode karaokelåtar på Juutjuub, og då er det bare å setta i gang. Det funke; bare prøv:-)
Dette er det eg komt fram til foreløpig. Etterhvert så kan eg kanskje føra på trimming, husavask, gourmetmatlaging. Eller kanskje ikkje. Vi får se:-)
I helga har eg vært på rakkadeisen. Det var ganske så kjekt:-)
Siden eg no har passert 3 månedar etter GBP operasjonen, er det igjen lov for meg å drikka alkohol. Og det var jo litt kjekt, då. For all del, eg har ikkje hatt noen problemer med å delta i utelivet uten alkohol, men det var no litt greit å kunna klamra seg til en halvliter igjen også:-)
Eg hadde det veldig kjekt, var med festlige folk, stifta nye bekjentskaper og lo masse masse. Og det gikk veldig fint med inntaket. Eg tok det veldig med ro, kjente godt etter og alt funka fint:-) Ellers blei eg godt passa på og, då. Storesøstra mi fulgte meg med argusauger, og spurte hvert 10. minutt om alt gikk bra:-) Det gjorde det. Merka meg at det var hakket meir vanskelig å klara å holda meg til den elektriske sigaretten når eg drakk øl - men eg holdt meg altså. Eg e røykfri no.
Det eg derimot rauk på, var Pepsi Max'en. Søndags ettermiddag ga eg etter for fristelsen og kjøpte meg en halvliter med Max. Godt var det, óg.... Søren plystre. Så då får eg bare konsentrera meg om at det skal bli lenge til neste gang, slik at eg ikkje faller tilbake i gamle mønstre. Lettbrus er ikkje bra for meg. Du kan lesa meir om lettbrus og koss den gir deg ølmage her.
Summasummarum: Nok en milepæl er nådd. Eg drikker igjen, og bør holda meg til øl. Ikkje brus:-)
Jammen e det over en måned siden siste blogginnlegg. Blei litt stille fra meg en periode, fant det litt vanskelig å plukka opp tråden igjen. Men no er eg igang igjen:-)
Det har vært en annerledes sommar i år - på mange vis. Har ikkje hatt noen lange, eksotiske ferieturar - men eg har hatt noen utrulig fine turar rundt omkring på Vestlandet. Har vært i vakre Årdal, skjønne Bergen og nydelige Stavanger. Sistnevnte på matfestival, av alle ting. Noe bortkasta på meg, men det var stemning, liv og mye folk - så absolutt verdt turen:-) Og så har eg for første gang vært på Bluesfestival på Notodden:-) Det var en vanvittig kul opplevelse, og skal absolutt gjentas.
Ellers lurer du kanskje på ka eg gjorde på dissa turane mine? Siden eg då ikkje har så mange laster lenger? Eg bare nevner i fleng:
* 16 uker siden eg sist drakk brus (Pepsi Max, of course) og øl for den saks skyld
* 15 uker siden eg tok meg en røyk
* 13 uker siden eg opererte, fikk minimage og blir mett av ei halv skjeva:-)
Jo, eg skal si deg ka eg gjorde. Eg SHOPPA. Eg har nemlig funne ut ka "erstatningslasten" min er, no når eg ikkje bruker mat, snop, røyk og lignande som stimuli. Jepp, eg shoppe. Eg shoppa i brogatene i Stavanger, eg tråla kjøpesenter i Bergen, eg raida IKEA både i Bergen og Stavanger og har brukt siste veka på å montera IKEA-saker. Til og med på Notodden, der folk lå strødd rundt på plenar og naut sol og god musikk, kor var eg? Joda, eg var i butikkane. E det mulig? Heilt klart, godt utvalg særlig innen interiør og skilt gjorde susen.
Og i Årdal? E det mulig å shoppa der? Å, ja da. Det viser seg nemlig at i Årdal og nabobygda Lærdal finnes det minst 4 butikkar som selge kule klær i mine størrelsar. Jada. Eg veit ka eg sa. Skulle jo ikkje kjøpa klær no, det er jo bare tull siden de fort blir for store. Men eg vil jo væra fiiin, då. Og det er ikkje så fint med klær som slenge og gjør at en ser større ut enn det en allerede er. Det e jo klart. Så då kom eg heim med masse nye klær i kofferten, klær som passa akkurat:-)
Dessuten så går denna vektnedgangen min mye seinare enn eg hadde trudd i utgangspunktet, så derfor varer klesstørrelsane noe lenger enn forventa.
Så det så:-).
No er det altså 3 måneder siden operasjonen, og eg har tatt av 22 kilo. Det går sakte, jevnt og trutt. Og eg er i storform. Så då er det bare velstand. Men eg må jobba med den der shopping - lasten min, altså. Detta går ikkje i det lange løp med mindre eg vinne i Lotto. Så då er det vel på tida å jakta etter en ny last, då? Siden summen av lastene e konstant, meine eg:-)
For ei veka siden døde pappaen min. Han ville blitt 80 år til høsten. Han har vært dårlig i mange år no. Kols. Og emfysem. Noe skikkelig drit, med andre ord. Alikavel kom dødsfallet brått og uventa. Sånn er det vel. Umulig å forestilla seg kossen det virkelig er å mista noen som står en så nær før det skjer. Det er uvirkelig. Fremdeles.
Nærmare 80, tenke en kanskje; då er det jo litt naturlig.
Gløm det.
Det fins ikkje noe naturlig ved detta i det heila tatt. Den viktigaste mannen i livet mitt er vekke. Plutselig.
For pappa var en sånn fyr. Som satte djupe spor. Fysisk var han ikkje svære karen, men i væremåte var han stor. Med et utrulig stort hjerta. Derfor blir det så veldig tomt etter han.
Pappa var industriarbeidar av yrke. Han var utrulig stolt over jobben sin, og den innsatsen han la ned der. Han har alltid jobba mye, og satt sjelden i ro. Det var ikkje i hans natur. I tillegg var han i sine yngre dagar en ganske habil skihoppar. Han har mange gangar vist oss det perfekte nedslag på stuegolvet:-) Idrettsgleden har fulgt han gjennom livet, han satt alltid klistra til skjermen gjennom alle idrettsbegivenhetar som blei tv-overført - store som små. Han var så engasjert - han fikk alltid hjertebank og mista nesten pusten ved spennande spurtar, han banna og kjefta når det gikk dårlig og jubla og lo og dunka seg på brystet når det gikk bra. Og der hadde du pappa i et nøtteskall. Han var så engasjert og levande opptatt av det som foregikk rundt han, at omgivelsane blei automatisk reve med.
Alle vi ungane (eg har 4 eldre søsken) har hatt med oss en del folk heim gjennom årene. Og pappa har sjarmert de fleste. For han gjorde aldri forskjell på folk, far min. Alle blei tatt imot på samme måtte av han. Og alle fikk samme sjanse, uansett. Han sa aldri nei til å hjelpa noen rundt seg hvis han kunne. Enten det var oss nærmaste, anna familie, venner eller bekjente. Og vilt fremmande også. Pappa stilte opp, uansett kor, når og for kem.
Men la deg ikkje lura. Mannen var sogning og hadde temperament så det holdt. Vi ungane fikk så hatten passa hvis han syns vi fortjente det. Då var han ikkje nådig. Han var veldig opptatt av at vi skulle oppføra oss som folk, som han kalte det. Det klarte vi jo ikkje alltid, og då eksploderte han. Men det varte bare der og då, så var han blid som ei lerka igjen.
Han hadde alltid en svært utprega sans for rettferdighet. Ting skulle gå rett for seg, sa han. Hvis han følte at noen blei urettferdig behandla kunne han ligga våken om nettene og ergra seg over detta. Klemmane til pappa satt laust. Når vi var små, (og når vi blei voksne) og etterhvert som barnebarn og oldebarn kom, var han nøye på å dela ut de gode klemmane sine. Klemmen, sa han bare. Då tusla vi bort og fikk oss ein. Eg savne klemmen.
Ellers var han høgst oppegåande, far min. Han fulgte med på alt som skjedde både innenlands og rundt omkring i verden. Og så var han kryssordekspert. Fra eg var lita jenta har vi løyst kryssord i lag. Så eg har snappa opp et tips og to på veien. Men å kunna så mange navn for elv som pappa, nei det vil eg nok aldri klara. Ellers blei han i de seinare år en ganske habil pc-entusiast. Han lærte fort, og surfa seg fram til både nyheter og musikk på nettet.
Og nettopp musikken var en svært viktig del av pappa sitt liv. Han var en ypperlig trekkspillar, faktisk. Når vi vokste opp, klaga og saut vi når han øvde i timasvis på trekkspillet. Han kunne jo finna på å setta seg rett foran tv'en og kjøra igang belgen akkurat når vi skulle se Derrick eller noe sånt. Han koste seg, då; når han fikk terga oss litt:-)
Bugari Armando - ingen over, ingen ved siden av - ifølge pappa.
Ellers likta han veldig godt å lytta til musikk. Både gammaldans, visesang, meir moderne musikk og faktisk opera, og. Han hadde en forkjærlighet for svensk musikk. Jularbo, Afzelius og Vreesvijk var blant favorittane. Då vrengte han opp anlegget og bare naut musikken etter å ha sagt: Dinna må du høra! Så musikkgleden som alle vi ungane har, komme nok fra han.
Fra eg var liten har pappa spilt Drømmen om Elin (som eg faktisk trur eg er oppkalt etter)til meg på trekkspill . Og då hadde vi en sånn stille avtale, eg og han. Når han spilte den, kom eg bort og ga han en klem. Vi snakka aldri om det, det var bare en ordning vi hadde. Den redda oss ute av mange kniper når eg var i tenårene, den der. På den måten gjorde vi opp, og etterpå visste vi begge at alt var i orden igjen.
Fisking var en anna stor lidenskap han hadde. Han hadde snekka noen år, og då koste han seg:-) I de årene eg gikk på skule var det magert med inntekten min, så då blei det stort sett slukar eg ga han til bursdagar og lignande. Eg er sikker på at han var så lei de der slukane, men var tilsynelatande lika takknemlig hver gang og forsikra meg om at akkurat denna sluken ville dra opp en svær ein.
For sønnen min, Leander, var Besten utrulig viktig. Han stakk oppom han hver dag, fikk klemmen og så fant de gjerna på noe. Kortspilling har vært en viktig aktivitet med alle barnebarna, og Leander fikk mange gode spill med Besten. Det gikk ikkje akkurat stille for seg, då nei:-) Skratting og le-ing, kort som fauk veggimellom, og den evige kampen om kem som skulle bli Drittsekk. Var også fint å se tv med Besten. Særlig McGyver. Då rista de på håvet sammen over kor overdrevet det var, samtidig som de sitra av spenning:-) Og så var det så fint å prata med Besten. De to hadde lange samtalar om livet og dets utfordringar, og Besten fikk høra mange historiar som ikkje var meg forunt. For sånn var det med pappa, han var så fin å prata med. Og hans betraktningar om stort og smått kommer til å følga Leander resten av livet. Det er så godt å tenka på.
Familien var alltid det viktigaste for pappa. Vi skulle stå sammen og ha det bra. Det gikk foran alt. Vi har alltid visst at han og mamma stod der klar og tok i mot oss hvis vi trengte det - og hjalp oss når vi hadde behov for det. Pappa var familiens overhode, og vår moralske rettesnor. Vårt kart og kompass. Alltid der når vi hadde bruk for han.
Eg kjenner meg ganske hjelpaslaus no. Men eg veit du har det bra. Du er fri fra oksygenslangen som du var avhengig av de siste årene, og er ikkje lenger bunden til en stol. Du kan fyka fritt rundt som du vil, som du alltid var meint til. Eg er nok ikkje noen religiøs person, men akkurat DET trur eg fullt og fast på.
For tida har eg og Leander husgjest:-) Maren, niesa mi, har flytta inn for noen dagar og det er storveis. Både eg og Leander e kjempefornøyd med det:-) Vi har kost oss masse heile dagen. I forbindelse med at mitt kjære søskenbarn, Astrid, skulle komma på kaffi fant vi ut at vi skulle baka kaka. Smash-kaka, faktisk;-) Vi fant oppskriften på en spennande matblogg her inne, Kokeboka mi. (Etter tips fra Beates lille verden:-)
Den ser litt smasha ut ja, men var ifølge gjestene skikkelig god:-)
Eg hoppa over den, og tok meg en Smoothie i stedet. Det er jammen rart med denna matlagingslysten eg har fått for tida, for rett skal væra rett, eg har ikkje vært noe særlig kokk før. Men no for tida er det skikkelig kjekt. Søstra mi påstår at eg har en sadistisk trang til å laga god, kaloririk mat til andre for så å se på at de spiser den mens eg ikkje rører noe:-) Hahaha, det e kanskje noe i det - ikkje veit eg. Moro e det jaffal. Og det kommer jo til gode for de som stikker innom:-D
Og snille Astrid hadde med seg gaver. Råååsa - just the way I like it:-)
I kveld e det pizza og movie-night. Nevøen min, Stian, e komt - og han og Maren står for kokkeleringa. Eg har no ikkje noe imot det heller, eg:-) Her e de, Krenkens svar på Jamie Oliver og Nigella Lawson:
Pizzaen blei kjempegod, og no e det filmtid. Eg gjorde et forsøk på å få gjennom ein av mine favorittfilmar; Some like it hot (1959). Prøve å utsetta tenåringane for litt vintage komedie. Men det var ikkje min tur å velga denna gang, visstnok. Så i kveld blei det Tilbake til fremtiden (1985). Den e jo herlig, den og;-) Men neste gang, då e det min tur å velga altså. Og då blir det Jack Lemmon, Tony Curtis og Marilyn Monroe. Uten tvil:-)
Jammen har det gått ei stund siden forrige blogginnlegg, og siden det faktisk e komt etterlysningar må eg jo ta meg tida til å tasta noen ord:-)
Med meg går det fiiiint:-) Formen e mye bedre enn sist du veit. Har begynt med proteindrikken min igjen, og det hjalp. Og endå kjekkare - ser ut som om dette med vekta har løsna litt igjen no. Vekta viser minus 15 kilo, og det er jo herlig. No er eg godt i gang, sjøl om det nok vil ta lenger tid enn eg hadde forestilt meg.
Og så er det jo utrulig kjekt med målene, då! De av dåkke som er erfarne slankarar, veit kor viktig det er å ta mål. For uinvidde kan eg si at detta, som nok er sjølforklarande, betyr å ta et målbånd og måla omkretsen på ulike plassar nedover kroppen. Eg pleier å måla hals, overarm, brystparti, livvidde, hofter, rompo, kneet og ankelen. Jaja, mensann! Og grunnen til at dette er viktig når en er i en slankeprosess er at kroppen i periodar holder igjen på kiloane, mens en samtidigkrympe på målene. No har eg ingen fysiologisk forklaring på dette, eg bare konstanterer at sånn er det. Så fordi om kiloane står i ro, så kan en se at målene går ned - ergo: motivasjonen holder seg oppe:-)
Så derfor tok eg alle målene mine før operasjonen, og kan lykkelig konstantera at her e krympinga i gang! No har eg ikkje tenkt å ramsa opp målene mine (det e no måte på utlevering), men eg kan eksempelvis nevna at eg hittil har gått ned 2,5 cm rundt ankelen. Vanvittig kult, spør du meg:-) Så husk det, hvis du har tenkt å starta en vektnedgangsprosess - ta målene dine. Det e en viktig motivasjonsfaktor underveis:-)
Ellers er eg no inne i mi siste sjukemeldingsuka, og er neste uka klar for jobb igjen. Det gleder eg meg til. Blir spennande å prøva seg i den virkelige verden igjen. Det blir et par ukers prøvetid, og så er det ferie.
Ligge an til Krenken-ferie i år. Har brukt feriepengane på nødvendig forefallande arbeid på huset, så det blir ikkje noen langturar. Men til neste år! Då blir det ferieferie! Då vil eg ut å fly! Eg glede meg til å skli nedi et flysete uten at det er trangt og uten å føla at en klistre seg innpå passasjeren i nabosetet.
Jepp. Detta e et av fleire delmål eg har i mitt nya liv. Ting som normalvektige ikkje tenker over, men som for meg er noe eg tenker mye på. Det er utrulig mye vanar og tankar en legger seg til når en er overvektig, og dette er ting eg må konfronera meg sjøl med ein etter ein. Bare på den måten kan eg endra adferden som har ført meg dit eg er i dag. Eller det vil si, der eg var for noen uker siden. For no er eg jo begynt å kryyyympa:-)
Hahaha, eg trur eg må ha en skikkelig krympefest om et års tid! Det hadde vært kjekt:-)
Okai. Det kan se ut som at kroppen no er begynt å reagera på det lave kalori-inntaket eg har hatt dissa ukene. Eg begynte på fast føde for ei uka siden, men er no slappare enn noen gang før.
Det er nok kroppen som har forstått at detta nye kostholdet e komt for å bli, og underernæringa er et faktum. Eg e skikkelig bortreist for tida. Glømme det mesta, er distré (ja, meir enn normalt) og blir sliten av ingenting. Og så er eg forferdelig klomsete. Rive ned, miste i golvet og snufle i vei:-) Skulle laga pizza til Leander i dag, og klarte å tømma et heilt glass med hvitløk-krydder oppi fyllet. Stakkars gutt, han blir nok åleina på skulen i måro:-)
Det e nok en fase detta og, inntil kroppen har vent seg til det nye lave energi-inntaket. Men det passer utrulig dårlig no (som det sikkert alltid ville gjort). Har ei krevande helg foran meg, og veit ikkje kor eg skal henta energien fra. Aiaiai. Eg prøve å starta med protein-drikkar igjen i dag, og håper det hjelper. Så får vi se.
Ellers tilbringe eg mye av dagane sammen med Tony Soprano. Og Silvio, Paulie, Furio og resten av gjengen. Det e ganske fin tidtrøyte det. Kjenne eg blir litt småaggressiv av å se på de, så eg må ta noen pausar innimellom:-) Eg elske mafia-filmar, alt som har med Italia å gjøra samt gode seriar. Så Sopranos ekje det versta eg kan gjøra når eg ikkje e i stand til å gjøra så mye anna:-)
No burde eg ha tatt en runde med vaskekosten..... Fuhgeddaboudit!!
Tar nett en tur inn i senga, og ser en ny episode med gutta fra New Jersey.
Bada Bing, Bada Boom:-)
Eg elske peonar. Det e de finaste blomstrane eg veit. Sist veka fikk eg kjempekoselig besøk av Linda, og ho hadde med seg nettopp peonar.De lyser opp heile kjøkkenet mitt, og eg blir så glad hver gang eg ser de.
På fredag begynte eg med vanlig mat. Det var herlig:-) Eg må fremdeles væra forsiktig med noen typar mat som kan "hekta seg opp" i systemet (biff, pasta og alt som har skarpe kantar) men det er ikkje noe problem:-) Er så mye anna å velga i, og eg skal si deg det at når en har levd uten vanlig mat i noen uker så setter en virkelig pris på mange typar mat en før ikkje har brydd seg så mye om. Jaffal gjør eg det:-) Og så får eg jo ganske klar respons no, på om det eg putter i meg er bra for meg eller ikkje. Det er litt kjekt. Forstå meg rett, eg tåler tilsynelatande all slags mat. Men det er ikkje all mat som gir meg lika mye, nei. Før la eg nok ikkje merke til sånt, men no merker eg fort hvis ikkje det er nok næring i det eg får i meg. Og dette er en type lærdom eg så absolutt trenger. Så det er eg veldig fornøyd med:-)
Som et eksempel kan dåkke se detta bildet her som vi tok på et kurs eg var sist uka:
P.S. Det kvita e fiskepudding:-)
Muffinsen til høyre har samme kalori-innhold som fatet med mat + glasset med skummamelk. Og eg skal væra så ærlig og si at før hadde ikkje detta vært noe opplagt valg for meg. Men no er eg ikkje i tvil; eg går for fatet. Sjøl om det då inneholder fleire måltid for meg no for tida:-) Grunnen til at dette no er så enkelt et valg, er at kroppen gir meg så klare beskjedar om ka som er det rette valget.
En slankeoperasjon er bare et verktøy, for om et par år er det fullt mulig å legga på seg igjen det en har tatt av hvis ikkje en har endra tankebanane underveis. Og det er det eg jobber med no, og det eg skal jobba med resten av livet. Det er en del av meg, og sånn er det:-)
Meir peonar, sa du? Å, jada:
Nyydelig:-)
Sånn på tampen tenkte eg å gi dåkke noen bloggtips:-) Linda, peon-damo du veit, har en kjempekoselig blogg om interiør og hverdagsliv. Den heiter Hjertehuset :-) Sjekk den ut, den e kjempefin!
Ein anna blogg eg e hekta på, er Odda hjelper Mwanza, Tanzania . Her får du følga Håkon, en frivillig ildsjel som akkurat no befinner seg i Afrika for å starta en Internett-kafé:-)
Eg har jubileum i dag. Det e 5 uker siden eg slutta å røyka. Og det har gått utrulig bra. Eg har tidligare skreve om El-sigaretten eg har brukt, og kor fornøyd eg er med den. Etter operasjonen for 3 uker siden har eg brukt denne 4-5 gangar. Og då i sosiale settingar. For det e då eg blir mest røykesjuk.
Eg hadde den med meg ut i helga når eg var på blues, fordi eg ikkje ville sprekka og ta meg en vanlig røyk. Eg blei som forventa veldig røykesjuk. Sjøl om røyken min bare slipper ut damp, ville eg ikkje ta sjansen på å røyka inne. Ser for meg at vaktane hadde hoppa på meg og slete sigaretten ut av munnen min:-) Neida, de hadde nok ikkje det. Men det kan fort provosera folk, og det gidde eg ikkje. Så eg tusla ut til de andre røykarane.
Det var litt pinlig, faktisk. Eg følte meg som en dust. I halvmørke blant festglade folk var det vel ikkje så mange som såg forskjell, men eg følte meg teit, ja. Ikkje klarte eg å holda røyken normalt heller. Men eg fikk no dekka suget, då. Så får eg heller se litt brydd ut når eg står og suger inn vanndamp fra en oppladbar plastikkdings...... :-) Jaffal inntil vidare.
Det e nok ulikt ka som trigge røykesuget hos folk. Noen blir veldig røykesjuke av å se andre røyka. Som for eksempel ved å se på Mad Men:
Andre derimot, blir kvalm og uvel av å se så mye røyk på ein gang. No er det heldigvis ikkje vanlige sigarettar de røyker i Mad Men. De røyker urtesigarettar, nærmare bestemt kløver-sigaretter.Dissa inneholde hverken nikotin eller tobakk (og e forøvrig heller ikkje tillatt solgt i Norge). I følge Jon Hamm, a.k.a. Don Draper, smake kløver-sigarettane forferdelig. Meir som en blanding av pot og såpa. Men alternativet er jo langt verre.
Det fins utrulig mange visuelle virkemidler for å få røykarar til å stumpa røyken. Den eine kampanjen meir avskrekkande enn den andre. Men virke de? Eller e en oppløftande kampanje meir virkningsfull?
Eg ramla over ein som eg syns var ganske fin. Det er den første positive røykeslutt-kampanjen i Australia, og budskapet er som følger -
Ikkje gi opp å gi opp røyken:
I mi bok e denna mye meir effektiv enn de meir klassiske skremselspropaganda variantane vi ser Norge.
Det er ikkje bra å gå for fort ned etter en gastric bypass. Dette for at både kropp og sjel skal klara å henga med i svingane. Det er også veldig normalt at en stopper opp innimellom i vektnedgangen, før det løsner igjen. Alt detta veit eg.....
Men eg har då ikkje tålmodighet til å venta, for svingande! No har vekta stått dønn i ro i snart 2 uker, og det er kjempefrustrerande. Ja,ja, eg veit ka eg skreiv øverst, men alikavel. Eg e kjempeutålmodig, og sånn e det bare.
Ellers så går det mye i graut. Vi er anbefalt av ernæringsfysiologen å eta graut to gangar for dagen no når eg er på most kost. Og eg er jo ikkje noe særlig grautperson. Men eg har funne en god graut som eg tenkte å anbefala, nemlig Quaker sin havregraut med kanel og sukker:
Det er altså litt sukker i den, men det er ikkje så allergale heller. 6g per 100g. Meir som i et eple, faktisk. I denna esko er det porsjonsposar, så då er det bare å hella over vann eller melk (eg bruker melk for å få i meg melkekvoten min) og putta den i mikroen i 2 minutt. Og den er faktisk kjempegod. Så det var dagens frokosttips fra meg:-) I Odda kjøpte eg den på Rimi. De hadde en anna variant også, fra en norsk produsent, men den var det mye meir sukker i.
Ellers så tenkte eg at eg skulle dela favoritt-gastric-bypass-bloggaren min med dåkke. Ho tyr eg alltid til når tålmodigheten e dårlig, livet e traust og veien virke uoverkommelig lang. Ho kaller seg Diva Taunia, er fra USA og opererte i 2008. Gjennom bl.a. Youtube har ho lagt ut videobloggar fra før operasjonen fram til i dag. Og favorittklippet mitt er denne videoen som ho lagde no før ho skulle gifta seg, for her får du se før og etter bilder. Eg elske før og etter bilder:
Vakje det det eg visste? No blei eg i bedre humør med ein gang:-)))
Det er utrulig kor mye en får tid til når en går heima heile dagen; eg må si at eg syntes det e litt kjekt. Eg får dilla og dalla i heimen, og gjort mange sånne småting som gjerna blir utsatt i en hektisk hverdag.
Også får eg gå på kafé på blanke formiddagen, bare fordi eg har lyst:-) I går var eg på Smelt med Bodil og Jorunn. Det var veldig koselig, og vi planla mye kjekt:-) Og så fikk eg ei utrulig flott lykt av Bodil, a.k.a. verdens snillaste søster:
Og ikkje før eg var komt heim igjen, så kom det blomsterbud på døra med den skjønne buketten fra Jorunn:
Eg e skikkelig bortskjemt for tida, ja. Og eg nyyyyyte det.
(Og her ville mine 4 eldre søsken sagt: For tida??? Alltid!!!)
Så i dag har eg prøvd å gjort litt gjengjeld. Eg har invitert til lunsj. Noen av kollegane mine arbeide veldig mye for tida, og eg fant då ut ut at eg skulle laga til litt god mat og invitera de på i lunsjpausen. Som sagt, så gjort:-) Eg e vel ikkje det du kan kalla en gourmetkokk, så derfor måtte eg finna på noe som var litt kult i stedet. Så eg lagde sandwichar, karbonade-subs (med haimalaga karbisar faktisk), båtpoteter og "hot" dressing til de. Og det falt jammen i smak! De humra og åt, og var veldig fornøyd. Kjekt!
Til dessert fikk de sjokoladetrekte vannbakkels. Okai, okai, de kom fra frysedisken på Domus, men de likte de. Og det er jo viktigast:-)
Det er utrulig nok veldig kjekt å laga mat for tida. Eg kan jo ikkje eta denna type mat sjøl. og då er det en slags tilfredsstillelse å få laga den til andre. Merkelig, igrunn. Men sånn e det:-)
I kveld skal eg på blues:-) Blueslaget Lokst Utøve arrangerer konsert med Rev. John Band på Iris Scene. Så det gleder eg meg til. Eg har kobla el-sigaretten i dataen for lading, for eg tenke at eg bør ha den innen rekkevidde i kveld. E no rart med det, men når en går ut sånn kommer ofte røykesuget. Så då må eg væra forberedt.
Ellers så skal eg kjøra i kveld. Er ikkje klar for å prøva meg på noe alkohol endå. Dessuten er vi råda til å prøva ut dette i trygge omgivelsar heima etter operasjonen. Vi tåler visstnok mye mindre no, i tillegg til at virkningen av alkohol antageligvis kommer utrulig raskt når den kommer. Meir som flybensin:-) Så det rådet skal eg følga, så sleppe eg noen pinlighetar etter et lite glass øl på byen:-)
I dag skal eg ned og ta ut stiftane fra magen. Æsj. Eg kvir meg. Lure på om det gjør vondt? Jada, eg e litt pinglete...
Derfor e det viktig å tenka på noe ant. Noe kjekt. Som for eksempel klær. Eg har endå ikkje funne ut koss klesstil eg skal gå for når eg blir slankare. Eg trur det er to grunnar til det:
1. Eg klare ikkje heilt å forestilla meg at eg skal bli slankare, klare ikkje heilt å tru på det liksom.
2. Eg har aldri hatt noen klar definert klesstil før, for eg har hatt hovedfokus på å velga klær, stoff og fargar som har vært mest mulig flatterande i forhold til kroppsstørrelsen min.
Så om eg skal gå for klassisk, rocka, bohemsk, sporty, gothisk, romantisk eller trashy klesstil gjenstår å se:-))))
Det eg veit, e at eg elske kjolar. Og 50-tallet:-) Så derfor, hvis eg når idealvekta mi, er detta min drømmekjole:
Mhmm. Lekker, ja? Eg skal lova deg at hvis eg noen gang blir passande størrelse til denna, skal det ikkje kosta meg en kalori å bestilla den fra Junaiten på et blunk. Kosta ka det kosta vil:-)
Ellers så kom Kirstie og Maks på en god 2. plass i går:-) Her er siste dansen deirans, som forøvrig e en repitisjon av første dansen de hadde for 10 uker siden. No med ei atskillig slankare Kirstie:-)
På fredag gikk eg over fra flytande kost til mosa mat. Det var ganske kjekt! Og samtidig med dette var det tid for å starte med vitaminer. Etter en GBP-operasjon, må en ta vitamin/mineral tilskudd resten av livet fordi kroppen ikkje klare å utnytta disse tilstrekkelig fra kosten. Så no har eg begynt med kalsium med d-vitamin, jern og multivitamin. Og ca. hver 3. mnd skal eg ta ei B12-sprøyte. Skal spe på med litt tran og etterhvert. Ergo, eg er nok sunnare enn noen gang før:-)
For eg føler meg virkelig bra! Er begynt å gå turar no, og det kjennes heilt fantastisk. Nett som om eg har litt fjøring under beina! Eg har jo ikkje det, og er egentlig ikkje blitt så veldig mye lettare endå, men det sitte vel i hodet også. Og 10 kilo mindre å bæra på er jo 10 kilo mindre. Så eg trer på meg mine sjøllysande hodetelefonar, skrur opp RATM (faktisk!) på fullt, tar Kathinka fatt og legge i vei:-) E jo ikkje så lange turane endå, men det får eg utvida etterhvert - når eg og Kathinka er blitt sprekare:-)))
Ein ting som er veldig kjekt med å begynna med mosa mat er at en føler seg meir normal, på et vis. En kan delta i måltidene sammen med andre:-) I dag har eg vært på familiemiddag hos mammo, og spist kjøttkaker med resten av bøtteballetten. Det var kjempestas! Ei kjøttkaka, ei pittelita potet og ein gulrotbit. Kneppa godt i sammen med skikkelig saus fra Sogn. Og klarte ikkje å spisa opp alt en gang:-) Hahaha, det e kjempekjekt!
I formiddag hadde eg besøk av ei herlig venninna og ho kom med den skjønne blomsten og fina potto til meg:
Akkurat min stil! Og så sa ho at ho kunne se at eg var blitt smalare i fjeset. Hurra! E det rart eg e glad i ho:-)))
I dag er det og siste dagen eg har sjukepleiar, faktisk. Pappa til Leander har tatt 14 dagar ferie i forbindelse med operasjonen min, og har frakta og henta meg, skifta bandasjer, lagd supper, handla og styra, passa på at eg har fått i meg det eg skulle i begynnelsen og kjefta på meg når eg har fjuska ved å spisa for lite. Eg er han evig takknemlig. I morra reiser han tilbake til Bergen for å starta på jobb igjen.
Tusen takk, Knut. Du er unik.
No venter eg bare på at været skal bli bedre, så eg og Kathinka får tatt oss en luftetur. Ellers så får det blir trimsykkelen i kveld. Ekje redd for den heller, eg:-)
Eg har via YouTube fulgt med på USA's versjon av Skal vi danse. Opprinnelig fordi Kirstie Alley er med. Du huske ho? Ho som var med i Cheers og Se hvem som snakker - filmane. I USA er ho kjent som The Fat actress. Ho har strevd veldig med vekta de siste årene, og er en jojo-slankar av rang. Nylig hadde ho et reality-show (Kirstie Alley's Big Life) som har fokusert på vektproblemene hennas. I allefall, ho har nylig gått ned en heil del, nærmare 30 kilo. Og så klinke ho til og melde seg på Skal vi danse. For målet hennas var å gå ned nærmare 20 kilo til....
Hentet fra: Liquida.com
Ho e bare knalltøff, knakande vittig og ja; Ho e faktisk 60 år! Og kjempeflott! Her e første programmet ho var med i:
Eg e blitt så betatt av denna damo som bare gir alle hemningar på båten, kjempe som en gal og deltar i noe så fysisk krevande og vanvittig utleverande som detta programmet. Det budskapet ho sender ut er ubetalelig.
Okai. Det e endå ein grunn til at eg følger med.
En skal ikkje stikka under en stol at Kirstie's partnar e noe så vanvittig utrulig flott. Eg skal væra ærlig å si at eg har hatt en del fordommar vedrørande mannlige selskapsdansarar, og innbildt meg at disse alle har vært feminine, hoftelause, fingergestikulerande guttar. Vel, Maksim Chmerkovskiy motbevise alt detta. Så inni granskauen også. Her snakke vi mannemann, tøffing, råskinn og maskulin (Maksulin) til fingerspissane. Det komme ekstra godt fram i denna dansen:
Mhmm. Du kan ta inn igjen tungo di no. Det e bare heilt vilt.
I allefall, Kirstie har kjempa seg gjennom dans etter dans, veka etter veka. Ei uka datt ho under framføring, ei uka mista ho nesten en sko. Ho har stressa som en gal, trent, slanka seg og stått på.
Denna uko var det semifinale, og Kirstie og Maks innfridde så det holdt. Så tirsdag førstkommande er det finale.
Skal klistra meg fast til Juutjuuben då, ja. Eg håper de vinner, men samtidig har Kirstie allerede vunne. Ho har tatt av mange kilo som ho ville, blitt i god form og ikkje minst brøte en heil haug med barrierar og ikkje minst fordommar. Og så sette ho ord, vittige sådan, på det å kjempa mot å bli fornøyd med seg sjøl der en er akkurat no, noe som er en evig kamp for svært mange av oss:-)
Her kan du se ho i semifinalen, flottare enn noen gang:
