Søstra te Skjerven

Eg e blitt gal. Hoppande gal.
Det er et velkjent faktum at etter en slankeoperasjon så forandrer en seg. Det gjør noe med mentaliteten. Dette har eg merka, og skreve om her i bloggen før. Eg tør meir, og er ikkje så fanga lenger i forhold til å gjøra ting. Eg er ikkje redd for å fly, eg kjører bil på glatto, eg er ikkje så sjølvbevisst og stressa når eg snakker i større forsamlingar, eg er rett og slett blitt litt tøffare. Og eg prøver heile tida å tørra ting eg egentlig ikkje tør, for det gir meg så mye etterpå.

Men no har eg tatt meg vatn over håve. Fullstendig.
Eg skal då synga ein sjølskreven sang på Iris Scene på fredag kveld. Å jada.
Eg er allerede så nervøs at det ikkje ligne på noe ting, og kossen eg skal komma meg gjennom detta er i skrivande stund uvisst. Det har seg sånn at eg har noen tidligare erfaringar med offentlig opptreden som ikkje er så veldig positive. Pianospilling i gymsalen på vidaregåande skule og russetale i Hovden en 17.mai står som svarte spor i sjela mi.
Eg har det sånn, ser du, at når eg blir nervøs så høres eg ut som en sau. Eg får sånn skjelvande brekestemma. Og så rister heile eg. Armar, bein, tenner, you name it. Og med alt detta i minne, så melder eg meg opp til å synga en fredagskveld på Iris Scene. Hørte eg masochist? Definitivt.

Så no prøver eg å si til meg sjøl at detta med sauastemmo og skjelvinga ikkje vil skje denna gang. Denna gang skal eg "naila det" som nieso mi sier. Eg skal ikkje bry meg om kossen det går, eg overlever uansett. Bidraget er en pitteliten del av støttekonsert som er et fantastisk arrangement, og som går til en veeeeldig god sak:-) Det handler ikkje om meg i det heile tatt. Alt detta sir eg til meg sjøl om igjen og om igjen. Men så er det sånn då, at eg hører ikkje etter. Eg er fremdeles lika nervøs.

Så no forbereder eg meg på fall. Eg planlegger strategiar for alt som kan gå gale, koss eg skal spøka det vekk etterpå, at eg ikkje skal bry meg så mye om resultatet for det er jo innsatsen som gjelder.... Ikkje sant? Det viktigaste er å delta. Santvel? Det gjør ingen ting om eg tabbe meg ut, det er jo bare snakk om noen minutter av livet mitt. Sant? Og etter eg er ferdig med mine få minutter, så skal eg kosa meg glugg ihjel med alle de andre som skal bidra på konserten.

Sjølbedrag e en fin ting, tenker eg. Eg skal "naila det". Uansett koss det går. Eg e jo tross alt Søstra te Skjerven.

(!#!@#%&!!)

Fugl phønix, faktisk.

Eg har hatt ei fantastisk uka. Vi har hatt Litteratursymposium i Odda, og det har vært full rulle med jobbing, spel og morro fra morning til natt. Vanvittig skøy, og travelt. Og då glømme jo eg mat. Det har blitt for lite, for uregelmessig og feil type kost. Og alt for lite søvn. Så då gikk eg på en liten smell torsdagen, og på en kjempesmell i går.

Har sagt det før her på bloggen, at når eg ikkje fikser dette med matinntaket, då blir eg heilt nulla ut. Så i går var det en utrulig tung dag, der alt var svart og trist. Utpå ettermiddagen lysna det, takka væra familietreff og bursdagsfeiring i Skare. Tid med familien min virke alltid, og er noe av det kjæraste eg har. Så då blei det en bedre dag etterhvert.
Et par dagar til med vetig og nok mat no, så e eg der igjen. I godform.

Ellers fortsette no detta håret mitt å detta av. Eg røyte fremdeles lika mye. Så i dag, sånn passelig fed up av alt, bestemte eg meg for å gjøra noe heilt vilt. Eg reiste til frisøren og klipte meg kort. Skikkelig kort. Har ikkje vært så kort i nakken siden eg var 1 år gammal. Heilt sant.

Eg fant ut i dag at det ikkje er vits i å klamra seg til det gamla meir. Det var slitt, flisete og dødt. Eg fortjener bedre. Det e skummelt og skremmande, men av og til må en bare ta en sjans og hoppa i det. Og takka væra fantastiske Jannicke på Odda Hårstudio, som hjalp meg å tørra, så har eg no kort hår. Og jaggu meg blei det ganske fint, også. Og mye sunnare - akkurat som mitt nya liv. Vekk med det gamla, inn med det nya. Bring it on!

London, baby!

Jepp! Eg har vært i London i 5 dagar i høstferien:-) For første gang, må eg legga til. Og det var utrulig bra. I tillegg til at det er en fantastisk fin by, at det er så utrulig mye å se og oppleva, atmosfæren, menneskene, at Leander har hatt sin ultimate drømmeferie og mye, mye meir - fikk eg oppleva et par kjekke ting i forhold til mitt nye liv:

1. Eg er ikkje redd for å fly.
Eg har egentlig hatt litt flyskrekk. Ikkje vært høg i hatten, kan en vel kalla det, når eg har vært ute å flaksa. Eg studerte et par år i Nord-Norge, nærmare bestemt i Narvik, sammen med ei god venninna fra distriktet heromkring. Ho var veldig redd for å fly. Og no veit eg ikkje om du har landa med et lite fly på Evenes i stiv kuling (eller mild bris som de kaller det der oppe), men det førte jaffal til at eg óg blei redd for å fly. Og det endte opp med at vi tok toget når vi skulle sørover til Odda. Åjada. Buss fra Narvik til Fauske, og tog fra Fauske til Voss der vi gjerne blei plukka opp av en bil. Det tok si tid, kan du si. Mye av feriane våre blei spist opp av disse togturane. Sjøl om vi hadde det jysla kjekt på veien:-) Så då utvikla eg en meir enn sunn skepsis til fly. Men eg har fortsatt å fly når eg var nødd. Av og til må en jo bare. Men de siste årene har dette vært et mareritt. Det er ikkje så behagelig å fly når en ikkje er så petit av seg, kan du si. Derfor var det en herlig opplevelse å fly no - eg bare sklei nedi setet, føltes ikkje trangt på noe vis, selen smatt rundt meg, og eg følte ikkje at eg klenga meg innpå nabosetet.
Okai, det er pinlig, ikkje noe en snakker lett om, men sånne problemstillingar møter en når en er svær og skal ut og fyka. Grusomt. No når eg er litt mindre, gikk det så veeeeldig mye bedre. Og eg var ikkje redd i heila tatt. Er sikker på at det er en sammenheng her en plass.....

2. Eg for som en gaselle over heile London
Okai, det er en smule sarkastisk, men jammen gikk vi mye. Det må en i London hvis en skal se seg litt rundt. Sånn er det bare. Sjøl om en bruker Undergrunnen, så er det snakk om MYE gåing. Eg trur vi gikk fleire mil hver dag. Heilt seriøst. Og det hadde eg aldri klart før eg opererte. Hadde ikkje hatt sjans. No var det ingen problem. Eg hadde litt gangsperr i leggane om kveldane, men var fit for fight neste morning:-) Skal nevnas at eg brukte joggesko heile tida, det er et must i London, fant eg ut:-)

3. Eg har kjøpt meg kjole.
Selvfølgelig. Med petticoat og greier. Har alltid ønske meg en sånn, men e noe usikker på om eg tør å gå med den offentlig. Det er jaffal veldig kjekt å støvsuga med den på, det har eg testa sammen med The Chrystals:-)

Jepp. 3-0 til meg:-)

Tør du?

Sist veka utfordra eg meg sjøl. Skikkelig. Eg holdt et innlegg for 150 stykk på en konferanse. Eg kvidde meg til detta i vekevis, og sov knapt natta før eg skulle i ilden. Eg var med andre ord en smule nervøs. Men eg hadde bestemt meg for at dette skulle eg gjennomføra. Eg skulle ta sjansen, mista kontrollen et lite sekund og hiva meg i det.

Og det gikk jo strålande:-) Etter de tre første setningane var eg der. Eg hadde kontroll. Og det var så herlig etterpå! Eg vil gjøra meir av dette, kjenner eg. Altså ikkje nøyaktig det samma; men fortsetta å tørra ting eg egentlig ikkje tør. For det er en så vanvittig god følelse!

Søren Kierkegaard, han danske filosofen du veit, sa det så enkelt:

Å VÅGE

Å våge er å
miste fotfestet
for en stund


Å ikke våge
er å miste
seg selv


Så no er det slutt på å setta begrensninger og sperrer for meg sjøl - no skal eg ut og tørra ting. Jaffal noen ting, då:-)

Til slutt - sjekk denna utrulig herlige videoen av den svenske gruppo Säkert! - og gå ut og tør litt, du óg:-)

26.09.2011

Til pappa - som i dag ville blitt 80 år

En kan ikkje velga foreldrene sine
når en inn i verden trår
Det har seg no eingang sånn
at en må ta det en får.

Vel, hadde eg kunna velgt
ville det vært lett.
Her e nemlig
den faren eg ville sett:

Han skulle vært pen
med ei nesa så rett -
mørk og flott
med et smilande tannsett

Han skulle vært blid og glad og go'
Og få meg til å føla at det var oss to
som sammen kunne fiksa alt som var gale
og snakka om alt som kjentes litt bale

Ein far som ville øsa av sin livserfaring sku' eg hatt
Ein som gjorde at eg sov trygt hver natt.
Ein med humor, latter og glimt
som blei sånn akkurat passelig sint.
Som alltid etter stormen var lika bli'
og - uansett kor stor eg var -
kalte meg  vetlajento si.

En far med ei trygg og god hånd ville eg sett,
som tok meg i mot og gjorde reisen min lett
som kanskje stod opp fordi om det var natt,
fordi eg fast uti fjorden satt.

(Det e og viktig at han skulle vær streng,
og gi meg inn når eg sotla med peng).

Eg ville hatt en far som ikkje var redd
som kunne stirra djevelen i kvitauga og ledd
for å beskytta alle som var han så kjær -
jammen en fin far eg lage til her!

Når verden er uforståelig skulle han vært min tolk,
og sørga for at eg oppførte meg som folk
Eg skulle kunna fortella han -uansett kor gale- alt som var sant,
og han sku referera til en egen historie som var meir eller mindre relevant.

Han skulle også vist meg ka kjærlighet er,
og forguda mor mi og alltid vært ho nær.
Sammen skulle de utgjøra et fort av trygghet og varme,
som alltid beskytte når omverden larme

Okai, kom til saken!
ville pappa no ha sagt.
Og som du har skjønt
e jo heila løpet lagt.

For det ultimate svaret på
Ka er en god far?
Pappa var den beste -
akkurat sånn som han var.

Du e den finaste eg veit
(Flogene surra og myggen han beit.)

Hondraåfirakommafem

Eg e en smule irriterande for tida, kjenne eg. Eg e inne igjen i ei hengemyr vektmessig. Vekta står dønn i ro. Og som en kanskje veit fra tidligare, gjør det meg ikkje akkurat glad. Så då er eg litt muggen.

Og då er det jo bare å følga mine egne råd, og ta fram målebåndet. Og veit du ka? Det var lurt:-) For eg har tatt av hondraåfirakommafem cm. Ikkje på ein plass då, men spredd øve alt. Det e øve en meter, det. Ikkje verst. Og hondraåfirakommafem, det e jo nesten hondraåfem. Og hondraåfem, det e en knalltøff låt med Guy Forsyth. Og han kommer til Odda i helga, og skal spilla på Iris Scene AS. (la dåkke merke til den glitrande overgangen?)

Iallefall, eg skal på blueshelg i Odda. Det begynner såvidt i dag med Vorspiel. Eg skal selga billettar på freddan, og så skal eg ut på lørdan. Gleder meg masse - og håper at Guy spille hondraåfem. For då er det min sang. Må no klare å brenna vekk en halvcenti til innen lørdag, trur ikkje du og det?

Tjue blank

Då er eg vel tilbake fra Haugesund, og første kontroll 3 måneder etter GBP-operasjonen. Eg har hatt en knakande fin dag, rett og slett!

Turen gikk som ei kula, eg og mammo koste oss, det var så kjekt å treffa igjen mine medopererte (e det et ord, tru?) og kontrollen var suveren. Eg oppfylte alle krav, alle verdiar i blodet var som de skulle - eg er frisk og fin og rett og slett litt fabulous:-)




Detta skiltet har eg desverre ikkje. Endå....



Hehe, nok sjølskryt no, men det var altså en skikkelig opptur å få bekrefta at en har greidd å følga opplegget som det er anbefalt. Og at kroppen responderer som den skal. Åja, no har eg gått ned 24,3 kilo. Komma tre, faktisk. Viktig å få med:-)

Vel, eg og mammo feira med litt shopping, og eg spanderte på meg en halvliter Pepsi Max og litt nips og tull. Og et skilt, selvfølgelig. Eg er hekta på skilt, og har ganske mange etterhvert. Her er et av mine favorittskilt, som tar mitt nye spisemønster på kornet:

Jepp, sånn e det med den saken:-)))