Pappa

For ei veka siden døde pappaen min.
Han ville blitt 80 år til høsten. Han har vært dårlig i mange år no. Kols. Og emfysem. Noe skikkelig drit, med andre ord. Alikavel kom dødsfallet brått og uventa. Sånn er det vel. Umulig å forestilla seg kossen det virkelig er å mista noen som står en så nær før det skjer. Det er uvirkelig. Fremdeles.

Nærmare 80, tenke en kanskje; då er det jo litt naturlig.
Gløm det.

Det fins ikkje noe naturlig ved detta i det heila tatt. Den viktigaste mannen i livet mitt er vekke. Plutselig.
For pappa var en sånn fyr. Som satte djupe spor. Fysisk var han ikkje svære karen, men i væremåte var han stor. Med et utrulig stort hjerta. Derfor blir det så veldig tomt etter han.

Pappa var industriarbeidar av yrke. Han var utrulig stolt over jobben sin, og den innsatsen han la ned der. Han har alltid jobba mye, og satt sjelden i ro. Det var ikkje i hans natur. I tillegg var han i sine yngre dagar en ganske habil skihoppar. Han har mange gangar vist oss det perfekte nedslag på stuegolvet:-) Idrettsgleden har fulgt han gjennom livet, han satt alltid klistra til skjermen gjennom alle idrettsbegivenhetar som blei tv-overført - store som små. Han var så engasjert - han fikk alltid hjertebank og mista nesten pusten ved spennande spurtar, han banna og kjefta når det gikk dårlig og jubla og lo og dunka seg på brystet når det gikk bra. Og der hadde du pappa i et nøtteskall. Han var så engasjert og levande opptatt av det som foregikk rundt han, at omgivelsane blei automatisk reve med.

Alle vi ungane (eg har 4 eldre søsken) har hatt med oss en del folk heim gjennom årene. Og pappa har sjarmert de fleste. For han gjorde aldri forskjell på folk, far min. Alle blei tatt imot på samme måtte av han. Og alle fikk samme sjanse, uansett.
Han sa aldri nei til å hjelpa noen rundt seg hvis han kunne. Enten det var oss nærmaste, anna familie, venner eller bekjente. Og vilt fremmande også. Pappa stilte opp, uansett kor, når og for kem.

Men la deg ikkje lura. Mannen var sogning og hadde temperament så det holdt. Vi ungane fikk så hatten passa hvis han syns vi fortjente det. Då var han ikkje nådig. Han var veldig opptatt av at vi skulle oppføra oss som folk, som han kalte det. Det klarte vi jo ikkje alltid, og då eksploderte han. Men det varte bare der og då, så var han blid som ei lerka igjen.

Han hadde alltid en svært utprega sans for rettferdighet. Ting skulle gå rett for seg, sa han. Hvis han følte at noen blei urettferdig behandla kunne han ligga våken om nettene og ergra seg over detta.
Klemmane til pappa satt laust. Når vi var små, (og når vi blei voksne) og etterhvert som barnebarn og oldebarn kom, var han nøye på å dela ut de gode klemmane sine. Klemmen, sa han bare. Då tusla vi bort og fikk oss ein. Eg savne klemmen.

Ellers var han høgst oppegåande, far min. Han fulgte med på alt som skjedde både innenlands og rundt omkring i verden. Og så var han kryssordekspert. Fra eg var lita jenta har vi løyst kryssord i lag. Så eg har snappa opp et tips og to på veien. Men å kunna så mange navn for elv som pappa, nei det vil eg nok aldri klara. Ellers blei han i de seinare år en ganske habil pc-entusiast. Han lærte fort, og surfa seg fram til både nyheter og musikk på nettet.

Og nettopp musikken var en svært viktig del av pappa sitt liv. Han var en ypperlig trekkspillar, faktisk. Når vi vokste opp, klaga og saut vi når han øvde i timasvis på trekkspillet. Han kunne jo finna på å setta seg rett foran tv'en og kjøra igang belgen akkurat når vi skulle se Derrick eller noe sånt. Han koste seg, då; når han fikk terga oss litt:-)

Bugari Armando - ingen over, ingen ved siden av - ifølge pappa.

Ellers likta han veldig godt å lytta til musikk. Både gammaldans, visesang, meir moderne musikk og faktisk opera, og. Han hadde en forkjærlighet for svensk musikk. Jularbo, Afzelius og Vreesvijk var blant favorittane. Då vrengte han opp anlegget og bare naut musikken etter å ha sagt: Dinna må du høra! Så musikkgleden som alle vi ungane har, komme nok fra han.

Fra eg var liten har pappa spilt Drømmen om Elin (som eg faktisk trur eg er oppkalt etter)til meg på trekkspill . Og då hadde vi en sånn stille avtale, eg og han. Når han spilte den, kom eg bort og ga han en klem. Vi snakka aldri om det, det var bare en ordning vi hadde. Den redda oss ute av mange kniper når eg var i tenårene, den der. På den måten gjorde vi opp, og etterpå visste vi begge at alt var i orden igjen.

Fisking var en anna stor lidenskap han hadde. Han hadde snekka noen år, og då koste han seg:-) I de årene eg gikk på skule var det magert med inntekten min, så då blei det stort sett slukar eg ga han til bursdagar og lignande. Eg er sikker på at han var så lei de der slukane, men var tilsynelatande lika takknemlig hver gang og forsikra meg om at akkurat denna sluken ville dra opp en svær ein.

For sønnen min, Leander, var Besten utrulig viktig. Han stakk oppom han hver dag, fikk klemmen og så fant de gjerna på noe. Kortspilling har vært en viktig aktivitet med alle barnebarna, og Leander fikk mange gode spill med Besten. Det gikk ikkje akkurat stille for seg, då nei:-) Skratting og le-ing, kort som fauk veggimellom, og den evige kampen om kem som skulle bli Drittsekk. Var også fint å se tv med Besten. Særlig McGyver. Då rista de på håvet sammen over kor overdrevet det var, samtidig som de sitra av spenning:-) Og så var det så fint å prata med Besten. De to hadde lange samtalar om livet og dets utfordringar, og Besten fikk høra mange historiar som ikkje var meg forunt. For sånn var det med pappa, han var så fin å prata med. Og hans betraktningar om stort og smått kommer til å følga Leander resten av livet. Det er så godt å tenka på.

Familien var alltid det viktigaste for pappa. Vi skulle stå sammen og ha det bra. Det gikk foran alt. Vi har alltid visst at han og mamma stod der klar og tok i mot oss hvis vi trengte det - og hjalp oss når vi hadde behov for det. Pappa var familiens overhode, og vår moralske rettesnor. Vårt kart og kompass. Alltid der når vi hadde bruk for han.

Eg kjenner meg ganske hjelpaslaus no. Men eg veit du har det bra. Du er fri fra oksygenslangen som du var avhengig av de siste årene, og er ikkje lenger bunden til en stol. Du kan fyka fritt rundt som du vil, som du alltid var meint til. Eg er nok ikkje noen religiøs person, men akkurat DET trur eg fullt og fast på.

Kos deg, pappa. Du fortjener det virkelig.